Norsk språkhistorie

Denne økta startet med at Gjørund startet med å fortelle litt om det skandinaviske språkområdet. Noen svensker dro innover Finland, og at norske munker ekspanderte mot Island, en tom øy, men noen mener at det var en marginal andel irske der. Spredde seg videre mot Grønland og Nord – Amerika, men fikk ikke fotfeste. Norrøn språklig innvirkning ned mot Normandie. Svensk spredde seg ned fot Øst – Europa, og artig å tenke på at Kiev lenge var en viktig svensk by. Ganske så interessant synes jeg.

I utgangspunt i diktet «den store ljoden dei kallar «Europa», skal vi finne ut hvordan språksituasjonen er blitt slik den er i dag. Som sagt er Norge internasjonalt helt eget, og alene om å ha to skriftspråk.

Hovedtrekk i utviklingen:

·         Fra Indio-europeisk via urgermansk til urnorsk (til ca. 200 e.kr)

a)      Den germanske lydforskyvning

b)      Nordisk «forenkling»: bortfall av j- og w- lyder i begynnelsen og –n i slutten av ord.

           Urgermansk

Vestgermansk      østgermansk                           nordgermansk

Gammeltysk         gotisk(utdødd)                            østnordisk            vestnordisk

Høytysk                                                             dansk     vestnorsk

Lavtysk                                                              svensk              islandsk

Frisisk                                                               østnorsk            færøysk

Nederland     

Engelsk

Norsk og er faktisk ikke noe veldig «norsk», det er på en måte «finpusset» og fornorsket dansk.

2) Synkopetiden (ca. 500 – ca. 750)

* Alle trykklette, korte, unasalert vokaler blir borte, og dette skjedde ved:

 1) A-omlyd (eks: wiraz à verr)

 2) eldre i-omlyd (eks: weniR à vinr)

 3) vanlig i-omlyd (eks: gastiR à gestr)

4) u-omlyd (eks: barnu à born)

5) brytning (eks: ebnaR à jafn; erpuàjord)

Det vil si at brytnig og u-omlyd er særnordiske fenomener, resten olydene foregikk i alle germanske språk.

3) Eldre norrøn periode (ca 750 – 1050)

* Vikingtiden: skandinavene kommer i kontakt med mer utviklete samfunn. Ikke bare rikdommer de var ute etter, men også kultur.

4) Yngre norrøn periode (ca 1050 – 1350)

* Kristendommen medfører økt bruk av skriftspråk

* 1200 – tallet: Gullalderen innen den norrøne litteratur.

En av grunnene til det «gammelnorske» skriftspråket gikk under var «SVARTEDAUEN». Munkene som forvaltet skriftspråket, måtte også ta vare på de syke. Så dødeligheten blant munker i hele Europa, og mange døde, noe som rammet skriftspråket.

*1319 så dør den siste tronarvingen, det norske kongedynastiet. Så vi får en serie med personalunioner.

Norge mangletet kulturelt og administrativt sentrum hvor skriftspråket kunne utvikles i samsvar med en dialekt.

Norge kom under den politiske unionen (1450) kom mange danske embetsmenn til Norge, og det gammelnorske døde sakte ut.

Språket fikk en fastere ordstilling.

Mellomnorsk (1350 – 1540)

Dansk periode «Dansketiden» (1540 – 1830)

·         Reformasjonen innførte dansk som kirkespråket/messespråk.

·         For å studer (og kunne bli bl.a. prester måtte nordmenn til universitetet i København. Peter Dass for eksempel studerte og skrev dansk.

·         Innførelsen på eneveldets i 1660, bestemte Kongen alt. Noe som førte til at toppembetsmenn ble sendt til Norge.

For å si det sånn, Norges språk har vært i forandring lenge. Og når jeg ser på norrønt for eksempel så er jeg glad for at vi har nynorsk. For norrønt må jeg si var litt av et utfordrende språk.